Foto: Anders Jensen
Race report KRSUltra 60 km
Jeg ankom Kristiansand fredag ettermiddag og etter en humpete togtur så jeg frem til min 5 km shakeout som jeg alltid gjør dagen før løp. Som vanlig føltes kroppen helt elendig ut på denne løpeturen så det var bare å få den unna og begynne glede seg til morgendagens ultra på 60 km og 1900 positive høydemeter. Grunnet mye snø innover i bymarka hadde arrangøren gjort om på løypa og funnet en sløyfe på litt over 20 km vi skulle løpe 3 ganger. Jeg har ikke løpt så mye som en kilometer i terrenget siden Nordmarkstravern Dobbel i august og høydemeter sanket jeg sist inn under Jungfrau Maraton i september. Med andre ord så var det en ultra-trail rookie som ikke hadde andre forventninger om en fin dag i naturen helt uten stress. Skulle bare kose meg og løpe/gå helt på følelse. Lite visste jeg hva som skulle komme til å skje utover denne dagen da starten gikk, men det ble litt av en dag.
Jeg følte meg ganske lett og fin i kroppen da jeg våknet på lørdags morgenen og så frem til en god frokost før startskuddet gikk. Traff flere av de som skulle løpe til frokosten og det var en lett og ledig stemning blant de aller fleste, men noen var også nervøse og sikkert veldig spente på hvordan dagen skulle bli. Selv hadde jeg lave skuldre og gikk bare rundt og smilte og kjente på hvor heldig jeg var som skulle ut å løpe ultraløp. Hvem hadde trodd det for 5 år og 25 kg siden. De aller fleste hadde kledd godt på seg for det var litt kaldt i vindblåsten men jeg valgte t-shirt og lårkort shorts. Samtidig droppet jeg vest denne gangen og kjørte kun drikkeflaske og flipbelt med litt mat i. Det var såpass tett med drikkestasjoner underveis at jeg tenkte det ville gå bra. Og for første gang på et langløp hadde jeg bestemt meg for å kjøre uten gel.
De første 2,5 km var paddeflate på asfalten og tetgruppa gikk ut i en heseblesende fart og jeg ble nok litt ivrig de første minuttene og måtte roe meg ned. Totalt unødvendig å se 4 tallet allerede på den første kilometeren! Etter vel 2,5 km kom den første lille kneika opp til Baneheia og derfra og ned til Ravnedalen var det ganske flott og løpbart terreng. Jeg nøt å løpe på bare stier og de korte terrengpartiene som var der frem til den første drikkestasjonen. Stemningen i feltet var god, jeg var i godt humør og var skikkelig glad for at eventyret var i gang. De beryktede trappene som mange hadde snakket om skulle bestiges hele tre ganger denne dagen og selv om det ikke var så langt var det bratt som fy. Men det var bare å ta det pent og pyntelig til jeg kom på toppen, få igjen pusten og roe det litt ned til det ble mer løpbart terreng igjen. På toppen fant jeg en fin flyt igjen og det var utrolig kult å løpe fremover på både fjellsvaberg og stier. Jeg danset fremover og ned mot den andre drikkestasjonen ved sykehuset. Følte meg helt utrolig bra på denne første runden. Løp så mye som jeg kunne men var nok litt hissig på grøten enkelte steder og pushet litt for hardt i noen partier, men jeg glemte helt tid og sted og syns det var så moro. Når det flyter på stier er det en helt spesiell og magisk følelse! Ved passering 15 km på Aquarama spiste jeg litt mat, så raskt på klokken og kalkulerte med at første runden ville gå på rundt 2:15 hvis Odderøya var snill. Etter mine ”håpløse” beregninger trodde jeg den sløyfen på 5-6 km skulle være lettløpt. Men der gikk det rett opp, rett ned, rett opp og litt opp og litt ned. Med andre ord ganske tøff kupering så jeg var veldig fornøyd med 2:30 de første 21 km. Tok til meg litt mer mat og tenkte at dette ville bli en fin dag.
Så kjente jeg at ting ikke helt stemte når jeg startet på min andre runde. Flyten forsvant og den lille kneika opp til Baneheia føltes nå umenneskelig bratt, pulsen økte mer og mer og jeg hadde null flyt når jeg skulle løpe det partiet ned til drikkestasjonen i Ravnedalen igjen. Jeg måtte bare bite i det sure eple å gå mer og mer. Det var frustrerende siden jeg virkelig hadde lyst til å løpe. Så for meg nok et ultraløp hvor det skulle bli mest ultragåing de siste 30-40 km. Når jeg drar meg selv ned i en slik dustete og negativ tankespiral forplanter det seg videre til hele kroppen. Jeg fikk karret meg til toppen igjen og hata trappene intenst på denne runden. Luntet meg fremover i terrenget og småjogget litt enkelte steder men det ble mest rolig gange. Kom til drikkestasjonen ved sykehuset igjen og følte meg elendig. Nå hadde magen slått seg vrang også og jeg måtte knipe igjen det jeg klarte. På et eller annet vis kom jeg meg til nok en passering ved Aquarama og da var det rett inn på dassen. Fy faen for en himmelsk følelse og jeg følte meg som ny! Vasket meg og tok masse kaldt vann i ansiktet. Kun 6 km nå så var det bare en runde igjen. Men følte meg ikke bra og det gikk bare treigere og treigere. Gangen min nå hadde selv farmor på 93 år klart. Alt var mørkt, og da mener jeg bekmørkt. På vei ut mot Odderøya var jeg offisielt inne i det mørkeste hullet som finnes når jeg løper ultraløp og jeg så ikke noe lys i det hele tatt. Skulle gå opp en jævla bratt kneik og så Hans Kristian komme bak meg, en rå løper fra Sky Blazers. Han spurte hvordan jeg hadde det og jeg svarte helt jævlig. Men har du det fett sier han, og jeg bare, ja for søren. Dette er jo fett selv om det gjør litt vondt.
Så skjer det noe mentalt. Jeg møter meg fullstendig i døra, strippet ned til benet, helt naken og alene. Jeg får den mest ensomme følelsen jeg har hatt på veldig lang tid. Tårene triller, det verker i beina og føttene. Hvem kjenner deg Thomas? Hvem vet egentlig hva du går igjennom? Hvem kan hjelpe deg nå? Jeg sutret og sendte til slutt Sondre, min coach en melding om at dette terrengløpingsgreiene, det gidder jeg ikke mer. Så gråt jeg enda mer og ble så utrolig fortvilet. Angsten brette seg utover i hele kroppen og jeg følte meg som verdens minste lille klump der og da. Men tok meg sammen, satt en fot foran den andre og jobbet meg gjennom runden og var så glad og sliten når jeg satt meg ned. Var ferdig, 42 km passert og ikke søren om det skulle bli en runde til. Runar kom og snakket med meg, ga meg støttende ord og pushet meg litt. Jeg satt lenge, var så sulten og spiste og spiste. Var nok litt næringstom etter de over 4 timene jeg brukte på denne andre runden. Tok meg selv i nakken og bare faen, jeg skal vise at jeg ikke er en pingle. Jeg skal løpe som faen på den siste runden, villdyret skal våkne og jeg skal være i ett med naturen og terrenget. Herregud tenkte jeg, det er jo bare et løp. Men sånne positive og litt rå tanker får meg i gang. Jeg tar av meg mine Hoka Clifton som nå hadde most tærne mine. Tar av meg sokkene og vasker føttene med kaldt vann, tar på meg nye sokker og setter på meg Altra Paradigm. For en enormt deilig følelse! Tar en RedBull og en New Energy, enda litt mer mat, potetgull og noen gummibjørner. Bunkrer opp og har med litt ekstra i beltet mitt også.
Ut på tredje runden med deg! Det startet litt trått men så kjenner jeg plutselig at jeg får igjen energien min og jeg klarer faktisk holde i gang et småpent løpesteg. Ankommer Baneheia og der løper jeg lett forbi en løper og tenker, ok, la oss se hvor mange du kan plukke på denne runden, ha det fett og gøy, løp så mye du kan og lek. Bare løp Thomas, løp for faen! For å si det litt stygt så klikket jeg litt og jeg pushet meg selv knallhardt innover i Baneheia og plukker en løper til. Utrolig inspirerende og når jeg kommer til drikkestasjonen der så fyller jeg flasken min, hyller de frivillige og ser at det er en 3-4 løpere foran meg på vei opp trappene. Jeg biter tenna sammen og trøkker til og når jeg er på toppen har jeg tatt igjen flere. 5-6 løpere er nå passert og kroppen spiller på lag slik den aldri har gjort før på slutten av et slikt ultraløp. Jeg tenker ikke, jeg bare løper i ett med terrenget, steget er perfekt og det føles som en ut-av-kroppen opplevelse. Det er meg mot meg og jeg glemmer smerte, glemmer at pulsen er høy, er bare 100% tilstede, svettene spruter til alle kanter fra ansiktet mitt og jeg passerer flere løpere på veien og holder trøkket oppe hele veien frem til drikkestasjonen ved sykehuset. Der er det enda flere løpere og jeg bare fortsetter min dyriske jakt som en sulten og skadet løve. Jeg ser for meg at jeg flyr avgårde på savannene i Afrika som den løvenes konge som jeg er. Snakker enormt positivt til meg selv, ler, smiler, brummer og skriker litt morsk og håper at ingen verken hører meg eller ser meg nå. Neppe noe vakkert syn, hehe. Asfaltpartiet på 2.5 km inn mot Aquarama ble tungt men jeg tok igjen 4-5 stykker der også og når jeg endelig ankommer drikkestasjonen har jeg passert hele 20 løpere på 15 km. Jeg har gått over grensen for hva som er innafor med min kropp og plutselig går kroppen inn i en tilstand jeg ikke rår over. Jeg svever som et flagg og er i ferd med og kollapse. Runar og Magnus hjelper meg litt. Jeg må sette meg, bare 6 km igjen, vil løpe men klarer ikke. Er svimmel, skjønner ingenting, vondt for å puste, vll spy, vil sove, være være i fred, gi meg ro, vil ha denne smerten for meg selv. Det raser mange tanker gjennom hodet, får i meg litt mat og masse kaldt vann i ansiktet og hodet. BANG BANG, så kommer jeg til meg selv igjen. Sier til Runar at nå var jeg faktisk litt redd for meg selv. Kun 6 km igjen Thomas, bare å komme seg rundt. Er stolt der jeg setter i vei og tenker at jeg driter i hvor mange jeg skal ta igjen på denne sløyfen, bare kom deg gjennom. Treffer Sam på veien ut som nå skal i mål, skikkelig stolt av det kompis.
Jeg kjemper min siste kamp rundt Odderøya og det tar litt tid men jeg kommer meg gjennom. Nok en gang en fot foran den andre, setter på litt emosjonell musikk. Gråter litt underveis og begynner å kjenne enorm mestring når jeg bare har noen hundre meter igjen. Den snille og vennlige kjempen har klart det igjen, stått opp fra de døde og kjempet seg til mål. Jeg er ikke akkurat noen ekspert i å disponere krefter, ei heller få i meg nok mat så da blir det litt stakkato noen ganger. Kommer i mål og beina forsvinner under meg, har ikke sjans til å stå, er så sliten. Ligger urørlig og føler at sjelen min ligger på utsiden av kroppen, helt merkelig følelse. Har aldri kommet så i kontakt med mine egne følelser som det jeg gjorde på disse 63 km. Er det mulig å oppleve slike kontraster? Det er litt typisk meg. Jeg sliter med mine ting i hverdagen, jeg har mine demoner jeg må håndtere uke etter uke og under disse løpene møter jeg de stadigvekk og jeg vinner hver eneste gang!
Denne finishen er jeg utrolig stolt av og det viser at det bor mye i meg, men først og fremst har jeg funnet kjærligheten til å løpe i terrenget og det skal jeg gjøre mye av fremover. Jeg elsker å løpe, den gleden det gir meg, de fine menneskene jeg møter, felleskapet, oppturer og nedturer underveis. Smerte, det å ha det vondt, det å ha det jævlig vondt men fortsette. Presse seg gjennom mørket og komme seg opp igjen. Det er det livet handler om også, det går opp og ned og vi kan aldri gi opp, aldri!
Drøm, lev, sett deg mål, gå for drømmene dine, gjør drømmene om til mål, lev livet på dine premisser og ikke hør på alle bedreviterne. Livet er her og nå, gjør det beste ut av det og lek masse, hver eneste dag! Sett på et smil også og møt dagene med en positiv innstilling. Da blir det bra, til slutt.
”I embrace the pain, im in love with the pain. Even on the darkest of days there are light. Light will always win, i will always win. Life, i love it. You only live once but once is enough if you live it right.”
Takk til Thomas Øderud og resten av hans crew for et enestående og velsmurt arrangement. Uten dere hadde vi aldri klart å gjennomføre løpet. Dere tok vare på oss, heiet på oss og pushet oss hele dagen. Nydelige mennesker, vakre mennesker.
Vi sees igjen til neste år.
Thomas
Fotokreditt: KRSUltra og Magnus Eggerud
